This page uses content from Wikipedia and is licensed under CC BY-SA.

Finland – Wikipedia

Republikken Finland
Suomen tasavalta
Republiken Finland

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Republikken Finland

InnbyggernavnFinlender/finlending/finne, finlandsk/finsk[1]
Grunnlagt6. desember 1917
Oppkalt etterFinner
HovedstadHelsingfors
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 64
338 424,38 kvadratkilometer
9,4 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 116
5 501 043 (2016)
Bef.tetthet16,25 innb./kvadratkilometer
HDI0,879 (rangert som nr. 24)
Lesekyndighet100% (2018)[2]
StyreformRepublikk
PresidentSauli Niinistö
StatsministerSanna Marin
Lovgivende forsamlingFinlands riksdag
Offisielle språkFinsk og svensk1
Uavhengighet fraRussland
6. desember 1917
ValutaEuro (EUR)
Nasjonaldag6. desember
NasjonalsangVårt land (Maamme)
ISO 3166-kodeFI
Toppnivådomene.fi

1Finsk og svensk er likeverdige språk i Finland. I tillegg er samisk og romani definert som offisielle minoritetsspråk.

Finland (finsk: Suomi, svensk: Finland), offisielt Republikken Finland (finsk: Suomen tasavalta, svensk: Republiken Finland) er et nordisk land, nordøst i Europa, og grenser til Norge i nord, Sverige i nordvest og Russland i øst. Landet har også en lang kystlinje mot Østersjøen, som kan deles inn i Bottenvika i vest og Finskebukta i sør. Sør for Finskebukta ligger Estland.

Finland er noe over 338 400 km² stort, og det er med sine 5,5 millioner innbyggere et av de tynnest befolkede landene i Europa. De fleste bor sør i landet, hvor det er nokså flatt med få høytliggende områder. Landskapet er skogkledd og preget av flere tusen innsjøer. Ut mot kysten er det fruktbare leirsletter. I hovedstaden Helsingfors og omegn bor det over 1,4 millioner mennesker. Andre store byer er Tammerfors, Åbo, Uleåborg, Jyväskylä, Lahtis og Kuopio. 88,7 % av landets befolkning er etniske finner, som snakker det uralske språket finsk. 5,3 % er finlandssvensker, som snakker svensk. Landet har også en samisk befolkning. 7 av 10 finner er medlemmer av den lutherske kirken, men landet er overveiende sekulært.

Det har vært menneskelig bosetting i Finland siden isens tilbaketrekning omkring 9 000 år f.Kr. Landbruket ble sannsynligvis først innført i kystområdene i Sør-Finland omkring 3 000 f.Kr. Fra bronsealderen drev de utstrakt handel med både Skandinavia og Baltikum. Fra slutten av 1200-tallet ble Finland gradvis integrert i det svenske riket gjennom korstog og kolonisering. Etter finskekrigen måtte Sverige avstå sine østlige riksdeler, som heretter ble Storfyrstedømmet Finland, en delvis selvstyrt del av Det russiske keiserdømmet. Etter den russiske revolusjon i 1917 erklærte Finland sin uavhengighet. I 1918 førte sterke nasjonale motsetninger og støtte fra utenlandske makter til den finske borgerkrigen. Under den andre verdenskrig forsøkte Sovjetunionen å invadere Finland. Landet klarte å forsvare sin uavhengighet, men mistet store deler av Karelen og andre grenseområder til sovjetrusserne. Sovjetunionen kom til å øve en viss innflytelse på finsk utenrikspolitikk under den kalde krigen.

Finland var mest et jord- og skogbruksland frem til 1950-årene, men ble tvunget til å reise en stor metall- og verkstedindustri da Sovjetunionen forlangte skip og maskiner som krigsskadeerstatning. Landet utviklet meget raskt en sterk økonomi, samtidig som man bygget ut en omfattende velferdsstat etter skandinavisk modell. Finland er i dag et av verdens rikeste og mest utviklede land. Finland er en stor eksportør av papir, papirmasse og trevarer. Finland har også en høyteknologisk industri innen elektronikk og telekommunikasjon. Finsk arkitektur og industridesign har blitt kjent over hele verden.

Finland er en parlamentarisk republikk med et stabilt demokrati. Øygruppen Åland er et selvstyrt område innenfor staten. Finland ble medlem av FN i 1955 og EU i 1995. Siden 1999 og 2001 har Finland inngått i eurosonen og Schengen-området. I likhet med Sverige har Finland et militært og sikkerhetspolitisk samarbeid med NATO, men uten å være medlem.

Naturgeografi

Utdypende artikkel: Finlands geografi

Topografisk kart over Finland.

Finland hadde et samlet flateinnhold på 338 455 km², hvorav 34 534 km² (9 %) var ferskvann, oppgav Lantmäteriverket i 2019. Landet måler 1 157 km på det lengste fra Hangö i sør til Utsjok i nord, og 542 km fra Närpes i vest til Ilomants i øst.[3]

Finland har en 614 km lang landegrense mot Sverige i vest, 736 km mot Norge i nord, og 1 340 km mot Russland i øst.[3] I tillegg har Finland en sjøgrense mot Estland i sør. Landegrensen mot Sverige følger i hovedsak elvene Konkämä, Muonio og Torne mot Bottenvika, mens grensen mot Norge langt på vei følger elvene Tana og Anárjohka og fjellmassivene.

Finland er et av verdens nordligste land. Landet ligger omtrent mellom 60° og 70° nordlig bredde og 20° and 32° østlig lengde. En tredjedel av Finlands utstrekning og en fjerdedel av arealet ligger nord for polarsirkelen.[4]

Topografi

Finland er nokså flatt og lavtliggende, særlig i sør, og noe mer kupert i nord. To tredjedeler av Finlands areal ligger mindre enn 200 moh. Ut mot kysten, spesielt i Österbotten, er det store leirsletter.[4] Finlands høyeste punkt er Halti (1 324 moh.) på grensen til Norge.[3]

Finland kalles ofte «de tusen sjøers land» for sine mange innsjøer, særlig i de indre, sørøstlige delene av landet.[5] Det finnes rundt 168 000 innsjøer på minst 500 m².[3] Flesteparten av innsjøene er dannet i hellinger i berggrunnen, og de fleste er derfor grunne og ofte sterkt forgrenet.[5][6] Den største er Saimen på 1 393 km², som er Europas fjerde største naturlige innsjø. Päijänne er Finlands nest største innsjø med 1 082 km² og den dypeste med 95,3 m på det meste.[3][5] I nord er det færre av de store innsjøene; et unntak er Enaresjøen, som er Finlands tredje største. I områder med dårlig avrenning er landskapet ofte myrlendt.[6]

I vest og sør avgrenses Finland naturlig av Østersjøen med Bottenvika i vest og Finskebukta i sør. Finland har en kystlinje på rundt 1 250 km med mange innskjæringer, og utenfor kysten ligger det svært mange øyer, spesielt i Skärgårdshavet (Åboland og Åland) og i Norra kvarken.[7] Det finnes rundt 187 000 øyer som er større enn 100 m². Fasta Åland er med sine 689 km² Finlands største øy. Den største øya utenom Åland er Kimitoön på 545 km².[3]

Kemi älv i Nord-Finland er rundt 500 km lang og regnes som Finlands lengste elv.[3][5] Nesten alle vassdrag i Finland drenerer til slutt i Østersjøen. Unntaket er vassdragene nord for landryggen Maanselkä i Lappland, som drenerer i Nordishavet.[5] Ettersom ferskvannstilstrømningen er så stor og fordampningen liten, er saltinnholdet i havene rundt Finland mindre enn i verdenshavene. Nord i Bottenvika er saltinnholdet så lite at det også finnes ferskvannsarter i havet.[7]

Klima

Satellittbilde fra midten av mars, typisk en snørik periode i Finland. Snødekke over det meste av Finland og nabolandene. Nordre del av Bottenvika er frosset.

Finland har en blanding av innlandsklima og kystklima. Nærheten til Østersjøen og de mange innsjøene bidrar til dette. Landet ligger nært nok Atlanterhavet til å påvirkes av Gulfstrømmen, så klimaet i Finland er nokså mildt sammenlignet med land på samme breddegrader. Det milde kystklimaet avtar med avstanden fra havet. På en annen side er de store luftmassene fra Russland i øst aldri langt borte. I grensetraktene mot Russland er preget av innlandsklima sterkest.[8][9]

I de varmeste sommermånedene kan middeltemperaturen i Sør-Finland ligge på 21–22°C, mens i de kaldeste vintermånedene kan Nord-Finland ha middeltemperaturer ned mot −25°C. Variasjonen mellom middeltemperaturen i juli og februar er vanligvis 23–26°C for hele Finland. Variasjonen er størst i Enontekis (28°C) og minst på Åland (20°C).[8]

Fra januar av klarer som regel den kalde sibirluften å holde atlanterhavsluften borte, og Bottenvika og innsjøene i Finland fryser til. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett, mens temperaturene sjelden kommer over frysepunktet. Kaldest er det i nord, og det snør lettere her. Snødekket er likevel dypere på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Det er kaldest i Lappland, selv om de fleste steder i Finland har hatt dagtemperaturer på under −30°C.[8][9][10]

Våren er den tørreste årstiden, ofte bare med 20–40 mm nedbør i måneden, med en god del sol. Snøen smelter fra nord til sør i løpet av april og mai, men i Lappland er ikke bakken helt bar før i juni.[8] Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten. Tåke er mest vanlig om natten og tidlig om morgenen i høstmånedene.[11]

Nedbørsmengdene er ujevnt fordelt mellom landsdelene. Lappland har en normal årsnedbør på rundt 400 mm, mens den i Helsingsfors er rundt 650 mm.[9][10] Nedbøren i sommerhalvåret er som regel størst i juli–august. I sommermånedene er ikke tordenvær uvanlig, men det er også mange soldager. Om høsten blir nedbørsmengden mindre, men fordelt på flere nedbørsdager. Høsten varer ikke spesielt lenge, og regnet går raskt over til snø, spesielt i nord.[8][9]

Etter Köppens klimaklassifisering vil klimaet i Finland i normalår betegnes som kontinentalt subarktisk.[12]

Økologi

Omtrent tre fjerdedeler av Finlands landareal er dekket av skog.[3][13][14] Finland deles gjerne inn i tre biomer: Det meste av landet ligger i det boreale barskogsbeltet. Det sørvestre Finland tilhører edelløvskogbeltet. I det nordlige Lappland er det tundravegetasjon med fjellbjørkeskog i de lavalpine områdene og bart fjell i de høyalpine.[15]

Skogtakseringen for 2014–2017 viste at 50 % av det stående tømmervolumet var furu, 30 % var gran, og 20 % bjørk og andre løvtrær.[3] Finland var bevokst med granskog lenge før Sverige og Norge. Man regner med at granen først innvandret til det østlige Finland fra Russland omkring 5 500 år siden, og at den for 3 000 år siden hadde spredt seg til det meste av landet.[16] Det meste av skogen vokser på fastmark, men en del også i Finlands mange sumper og myrer. En tredjedel av Finlands landareal er dekket av torvjord, men mange av myrene er drenert og dyrket.[15][17] I 2015 var anslagsvis 5 % av Finlands landareal våtmark.[18]

Det finnes minst 45 000 levende dyre-, plante- og sopparter i Finland, hvorav 27 000 kjente dyrearter (deriblant 20 000 insekter), 4 500 plantearter og 7 500 sopparter. Minst 60 levende pattedyrarter, 256 hekkende fuglearter, 70 fiskearter og 11 amfibie- og krypdyrarter hører naturlig hjemme i Finland, ifølge nasjonal rødliste fra 2010.[19]

Det største skogsdyret i det boreale barskogsbeltet er elgen.[20] Ved utløpet av jaktsesongen i 2016 lå elgbestanden på 80 000–100 000 dyr.[21] Andre hjortedyr som finnes naturlig i landet er fjellrein, som til dels er temmet, og mer sjelden finsk skogsrein, som lever vilt. Sørvest i landet er det også introdusert dåhjort og hvithalehjort.[20]

De største ville rovpattedyrene i Finland er brunbjørnen, som regnes som Finlands nasjonaldyr, ulv, gaupe og jerv. Rovpattedyrene er i hovedregelen fredet, og populasjonene er voksende. Fjellreven var tidligere utbredt over hele landet, men er nå begrenset til Nord-Finland og anses som truet. Rødrev og grevling finnes over det meste av landet. Mårhunden har innvandret fra Russland og bredt om seg i Finland.[20]

Det har blitt observert rundt 470 fuglearter i Finland, hvorav 250 hekker i landet. De fleste er trekkfugler.[19][20][22] Finlands skjærgård har ikke så store sjøfuglkolonier som ute ved verdenshavene, men har viktige leveområder for vadende fugler.[20][22] En art som trives i myrer, sumper og ved randen av innsjøer er sangsvanen, som har hatt en plass i finsk folketro og regnes som Finlands nasjonalfugl. De mest tallrike hekkefuglene i Finland er løvsanger, bokfink og rødvingetrost.[20][22][23]

Det finnes rike fiskebestander i både Østersjøen, elvene og innsjøene i Finland. Noen arter lever i både ferskvann og saltvann.[20][24] Det vanligste sjølevende rovpattedyret er gråselen, som finnes langs hele Østersjøkysten.[20][25] Saimenselen er stedegen for ferskvannssjøen Saimen og den eneste kjente dyrearten som er stedegen for Finland. Den ble reddet fra utryddelse ved en målrettet fredningsinnsats. Selen har blitt et symbol for naturvernet i Finland.[20][26]

Demografi

Språk i Finlands kommuner:

██ bare finsk

██ finsk som majoritetsspråk, svensk som minoritetsspråk

██ svensk som majoritetsspråk, finsk som minoritetsspråk

██ bare svensk

██ finsk som majoritetsspråk, samisk som minoritetsspråk

Finland har to offisielle språk: Finsk, som 87,90 % av innbyggerne har som morsmål; og svensk, 5,2 %.[27] I tillegg har rundt 2000 (0,04 %) samisk som morsmål, mens omkring 7 % av befolkningen har andre språk som morsmål. Herunder er russisk det hyppigste, og denne gruppen utgjør rundt 1,4 % av befolkningen. I landskapet Åland (16 kommuner, 27 000 innbyggere) er svensk det eneste offisielle språket.

Finnene

Det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren, og er dermed i nær slekt med estisk og en del minoritetsspråk i russisk Karelen. En fjernere slektning er samisk, som ikke tilhører de østersjøfinske språkene. Også en rekke språk i Russland tilhører denne språkfamilien. De ugriske språkene, først og fremst ungarsk, er meget fjerne slektninger. Finsk språk er også utbredt i Sverige, hvor det både finnes en innfødt finskspråklig minoritet i Tornedalen i nord, og innvandrere som har kommet i det 20. århundre. Også i Norge finnes det finskspråklige lokalsamfunn. Det finske språket spilte lenge en underordnet rolle innen utdanning og kultur, og litteratur på finsk språk var stort sett religiøse skrifter og bibeloversettelser. Fra 1860-årene av sprang det imidlertid fram en språklig bevissthet som skulle komme til å gjøre finsk til det dominerende kulturspråket.

Finlandssvenskene

Svensk språk er offisielt likestilt med finsk som landets andre nasjonalspråk, ikke bare som et minoritetsspråk som samisk. Det undervises i svensk som annetspråk i finskspråklige skoler, liksom i finsk som annetspråk i svenskspråklige skoler. Det finnes også eget svenskspråklig fjernsyn. Det at det svenske språket har denne posisjonen skyldes et historisk kompromiss. Partiene på venstresiden har tradisjonelt vært tospråklige og støttet tospråklighetspolitikken, mens idéen om en enspråklig finsk stat fikk støtte fra en del av den finske borgerlige leir frem til 2. verdenskrig.

Finlandssvenskene bor stort sett i tre adskilte deler:

  • Landskapet Åland er et enhetlig svenskspråklig område. Ålendingene regner seg normalt ikke som finlandssvensker.
  • Kysten fra skjærgården sør for Åbo forbi Ekenäs, Helsingfors og Borgå til Pyttis er svenskspråklig siden 1200-tallet, selv om mange finskspråklige har flyttet inn i området, først og fremst i hovedstadsområdet. De svenskspråklige er i flertall i to kommuner i vestre Nyland: Raseborg og Ingå.

I tillegg er det mindre svenskspråklige grupper i storbyene Åbo og Tammerfors, som begge ligger i finskdominerte områder. Andelen svenskspråklige lå i den svenske tida på ca. 20 %, men har gått jevnt ned i løpet av det 19. og 20. århundre.

Religion

De fleste finner (69,8 %) er medlemmer av den evangelisk-lutherske kirken i Finland. 1,1 % er medlemmer av den finske ortodokse kirke. De øvrige inkluderer andre protestantiske kirkesamfunn, katolikker, muslimer og jøder foruten (1,7 %). 27,4 % har ikke tilhørighet til noe trossamfunn.[28]

Folkeforflytninger i det 20. århundre

Etter vinterkrigen hvor Sovjetunionen annekterte viktige deler av Finland, måtte 12 % av Finlands befolkning finne seg et nytt hjem. Krigsskadeserstatninger landet ble pålagt, arbeidsløshet og usikkerhet om hvorvidt Finland ville klare å forbli fritt stilt overfor den sovjetiske trusselen førte til omfattende emigrasjon, som først avtok på 1970-tallet. Inntil da hadde en halv million finner emigrert, først og fremst til Sverige. Halvparten av disse har senere vendt tilbake til Finland.

Kart over Finland fra 1662

Historie

Utdypende artikkel: Finlands historie

Landskapet Egentliga Finland skal ha blitt innlemmet i Sverige i 1154 av den svenske kong Erik, noe som markerte begynnelsen på den 700 år lange svensketiden. På 1200-tallet ble også Tavastland og mesteparten av Karelen deler av det svenske riket. Svensk ble det dominerende språket i administrasjon og fra 1700-tallet også i utdannelse (det tidligere utdannelsespråket var latin) , mens finsk ble brukt av kirken, av en del av borgerskapet og av omtrent 85 % av bondebefolkningen. Språket ble tatt vare på først og fremst i religiøs litteratur.

I 1808 ble de delene av kongeriket Sverige som lå øst for Bottenviken erobret av Aleksander I av Russland i det som senere ble kjent som finskekrigen, og ble deretter det autonome Storfyrstedømmet Finland, innenfor det russiske riket frem til revolusjonen i 1917. Under den nasjonalromantiske bølgen i begynnelsen av 1800-tallet oppsto den finsknasjonale bevegelsen, delvis for å unnvike at russisk ble innført som landets offisielle språk istedenfor svensk. Bevegelsen ble støttet av den russiske sentralmakten av pragmatiske grunner. Russland var jo interessert å svekke de kulturelle og følelsesmessige forbindelsene med Sverige og så i det finske språket en motvekt mot svensk.

Den finsknasjonale bevegelsen begynte i universitetsmiljøet og en betydelig del av det akademisk utdannede sjiktet, særlig de fleste humanistene og teologene, sluttet seg til den. Det finsknasjonale partiet ble grunnlagt som en allianse mellom finsksinnede medlemmer av det akademiske sjiktet og finskspråklige storbønder og fikk tidlig flertall i både preste- og bondestanden på landdagen. Den finske nasjonalepos Kalevala ble nedskrevet i 1835 og en finskspråklig skjønnlitteratur begynte fort å vokse frem. På 1850-tallet begynte man å grunnlegge finskspråklige middelskoler og gymnaser, noe som ledet til at de fleste studentene fra og med 1880-tallet kom fra finskspråklige skoler. Det finske språket fikk endegyldig samme juridiske status som svensk under en overgangsperiode som varte fra 1863 til 1892.

Den 6. desember 1917, kort etter bolsjevik-revolusjonen i Russland, erklærte Finland seg uavhengig. Uavhengigheten ble anerkjent av Bolsjevik-Russland etter mindre enn en måned, men de følgende borgerkrigene i Russland, Finland og de nasjonalistiske aktivistekspedisjonene til Hvite-Karelen og Aunus kompliserte forholdet. Det ble enighet om den finsk-russiske grensen først i 1920 ved traktaten i Tartu.

Frem til 1800-tallet lignet det svenske språkets stilling i Finland danskens stilling i Norge, bare med den forskjellen at kirken brukte konsekvent finsk i sogner der flertallet bestod av finskspråklige. I løpet av 1800-tallet utviklet det seg et stolt universitetsutdannet meritokrati som følte seg som de ekte representantene for det finske folket siden de snakket finsk og siden en stor del av deres aner hadde vært finskspråklige.

I 1918 utbrøt en kort, men meget bitter borgerkrig som farvet landets politikk i mange år. Borgerkrigen ble utkjempet mellom den borgerlige siden som bestod av den utdannede overklassen, middelklassen og bøndene, de hvite, som ble støttet av Tyskland på den ene siden, og den sosialistiske siden som for det meste bestod av radikale jordløse landarbeidere, husmenn og industriarbeidere, de røde, på den andre. Språkspørsmålet ble nå mindre viktig, fordi finsk- og svenskspråklige fantes på begge sidene. Både den hvite og den røde regjeringen bestod for det meste av finskspråklige med svenskspråklig mindretallsrepresentasjon på begge sidene.

Finland 1920-1940

Under annen verdenskrig kjempet Finland mot Sovjetunionen to ganger: I vinterkrigen fra 1939 til 1940 og igjen i fortsettelseskrigen 19411944. Under vinterkrigen ble Finland invadert av Sovjet og forsvarte seg heroisk mot en mektig fiende og med verdenssamfunnets mentale støtte i ryggen, blant annet deltok noen hundre norske og 8 000 svenske frivillige i den finske hæren. På tross av den innbitte motstanden måtte Finland avgi landområder til Sovjet.

Fortsettelseskrigen var Finlands deltakelse i den tyskledede Operasjon Barbarossa. Dette var et finsk forsøk på å gjenerobre landområdene som hadde gått tapt under vinterkrigen. I 1944 angrep Sovjetunionen Finland med 600 000 mann, og bare tysk militær støtte forhindret at landet ble okkupert av Stalin. Da den tyske østfronten klappet sammen samme år, sluttet Finland fred med Sovjetunionen.

Etter krigen ble Finland et nøytralt land beliggende i den såkalte gråsonen mellom vest- og østmaktene, og ble tvunget til å avstå områder til Sovjetunionen og betale krigsskadeserstatninger. Etter Sovjetunionens sammenbrudd følte Finland seg fri til å føre en mer utadvendt og offensiv utenrikspolitikk. Landet ble medlem av EU i 1995.

Politikk og administrasjon

Lokal og regional forvaltning

Statens regionale forvaltning utøves av seks regionforvaltningsverk med ansvar for utførende oppgaver og tilsyn i forbindelse med lovverket. For spesielle oppgaver av faglig karakter finnes det 15 nærings-, trafikk- og miljøsentraler. Åland har indre selvstyre, og statens oppgaver skjøttes der av Statens embetsverk på Åland.

Det kommunale selvstyret utøves av 310 kommuner. Kommunene er sluttet sammen i 70 økonomiske regioner hvor kommunene samarbeider i ulik grad om næringspolitikk og kommunale tjenester.

Finland er videre delt inn i 19 landskap. Ett av landskapene er Åland som har indre selvstyre og styres av en landskapsregjering. Hvert av de 18 landskapene i Fastlandsfinland ledes av et landskapsforbund som fungerer som en samkommune for kommunene i landskapet. Landskapsforbundene har ansvar for regional utvikling og kommunenes internasjonale kontakter, særlig mot Den europeiske union.

Utenriks- og sikkerhetspolitikk

Det finske forsvaret (Puolustusvoimat) er underlagt Forsvarsministeriet og består av en armé, en marine og et flyvåpen.

Finland kan per 29. august 2008 i alt mobilisere 420 000 kvinner og menn. Dette tallet skal reduseres til 350 000 i alt. Hæren utgjør 345 000 soldater.

Finland har per 29. august 2008 63 kampfly, 230 stridsvogner samt femten marinefartøyer.

Åland er en demilitarisert sone.

Næringsliv

Utdypende artikkel: Finlands økonomi

Hovedkvarteret til Nokia, Finlands største selskap.

Finland er et svært industrialisert land med blandingsøkonomi med en per capita produksjon lik andre europeiske økonomier som Frankrike, Tyskland, Belgia eller Storbritannia. Den største delen av økonomien er tjenester (66 %), etterfulgt av produksjon og raffinering (31 %). Primærproduksjon er 2,9 %.[29] Med hensyn til utenrikshandel er industri den viktigste økonomiske sektoren. De største næringene[30] er elektronikk (22 %), maskiner, biler og andre bearbeidede metallprodukter (21,1 %), skogindustri (13 %) og kjemikalier (11 %).

Økonomiske nøkkeltall [31][32][33] 2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder
BNP mrd euro 165,8 172,5 192,4 203,0 IMF
BNP mrd US$ [34] 216,6 251,5 256,7 Verdensbanken
BNP/innb US$ [35] 41.120,7 47.107,2 47.415,6 Verdensbanken
BNP realvekst [36] 4,1 -8,3 -1,4 IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring 1,3 1,6 3,2 1,5 IMF
Renter, 3 mnd 3,1 1,2 0,6 .. IMF
Renter, pengemarked EUR 3,1 1,0 0,1 0,1 IMF
Investering mrd euro 21,8 18,6 19,8 18,4 IMF
Arbeidsløshet 7,7 8,2 7,7 7,9 IMF
Eksport mrd euro 75,5 45,5 65,1 37,7 79,9 41,5 81,2 40,0 IMF
Import mrd euro 67,2 40,5 61,6 35,7 81,0 42,1 80,3 39,6 IMF
Handelsbalanse mrd euro 8,3 5,5 3,5 1,8 -1,1 -0,6 0,9 0,4 IMF
Betalingsbalanse mrd euro 7,5 4,5 3,1 1,8 -2,8 -1,4 0,8 0,4 IMF
Budsjettbalanse 3,7 -1,3 -0,8 0,0 IMF

Se også

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til Finland.

Referanser

  1. ^ «Utanlandske stadnamn: A–Å». Språkrådet. Besøkt 14. april 2020. 
  2. ^ [www.worldatlas.com].
  3. ^ a b c d e f g h i Finland i siffror 2019 (PDF) (svensk). Helsingsfors: Statistikcentralen. 2019. s. 50–52. ISBN 978-952-244-626-8. 
  4. ^ a b Smeds, Helmer (1960). «Finland: introduction». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 149–152. 
  5. ^ a b c d e Jaatinen, Stig og Persson, Per-Edvin. «Sjöar och vattendrag». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 12. april 2020. 
  6. ^ a b Smeds, Helmer (1960). «Finland: hydrography». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 156–158. 
  7. ^ a b Bergman, Göran. «Skärgården». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 12. april 2020. 
  8. ^ a b c d e «Klimat». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 13. april 2020. 
  9. ^ a b c d «Nuvarande klimat – medeltal för 30 år» (svensk). Utgitt av Meteorologiska institutet. Klimatguiden. Besøkt 13. april 2020. 
  10. ^ a b «Klimatet i Finland» (svensk). Meteorologiska institutet. Besøkt 13. april 2020. 
  11. ^ «Climate elements» (engelsk). Meteorologiska institutet. Besøkt 19. april 2020. 
  12. ^ Smeds, Helmer (1960). «Finland: climate». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 155–156. 
  13. ^ Westermarck, Nils og Hagman, Max. «Skogsbruk». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 14. april 2020. 
  14. ^ «The Global Forest Resources Assessment. Desk reference» (PDF) (engelsk). Roma: FNs organisasjon for ernæring og landbruk. 2015. s. 4. ISBN 978-92-5-108826-5. 
  15. ^ a b Smeds, Helmer (1960). «Finland: vegetation». I Sømme, Axel. A Geography of Norden: Denmark, Finland, Iceland, Norway, Sweden. Utgitt av Den norske nasjonalkomité for geografi. Oslo: Cappelen. s. 158–159. 
  16. ^ Moen, Asbjørn (red.) (1999). National Atlas of Norway: Vegetation. Hønefoss: Statens kartverk. s. 35. ISBN 82-7945-000-9. 
  17. ^ «Myrar». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 14. april 2020. 
  18. ^ «Wetlands cover 2% of the EU's land» (engelsk). Eurostat. 1. februar 2018. Besøkt 14. april 2020. 
  19. ^ a b «Fauna, flora and fungi of Finland» (engelsk). FinBOL – Finnish Barcode of Life. Arkivert fra originalen 4. april 2019. Besøkt 16. april 2020. 
  20. ^ a b c d e f g h i Bergman, Göran og Ulfvens, Johan. «Djurvärld». Uppslagsverket Finland (svensk). Svenska folkskolans vänner. Besøkt 16. april 2020. 
  21. ^ «Klar ökning av älgbytet» (svensk). Finlands viltcentral. 5. februar 2018. Arkivert fra originalen 16. april 2020. Besøkt 16. april 2020. 
  22. ^ a b c Staneva, Anna og Burfield, Ian (2017). «Finland». European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities (engelsk). Cambridge: BirdLife International. s. 56–59. ISBN 978-1-912086-00-9. 
  23. ^ Väisänen, Risto A., Hario, Martti og Saurola, Pertti (2011). «Population estimates of Finnish birds». I Valkama, Jari, Vepsäläinen, Ville og Lehikoinen, Aleksi. The Third Finnish Breeding Bird Atlas (engelsk). Helsingfors: Naturhistoriska centralmuseet og Miljöministeriet. ISBN 978-952-10-7145-4. 
  24. ^ «Fish species» (engelsk). Fishing in Finland. Besøkt 22. april 2020. 
  25. ^ Rassi, Pertti m.fl. (red.) (2010). 2010: Suomen lajien uhanalaisuus – Punainen kirja: The 2010 Red List of Finnish Species (finsk og engelsk). Helsingfors: Miljöministeriet og Finlands miljöcentral. s. 311–319. ISBN 978-952-11-3806-5. 
  26. ^ Weaver, Fran (september 2009). «SOS: Save our seals». thisisFINLAND (engelsk). Finlands utenriksministerium. Arkivert fra originalen 10. september 2015. 
  27. ^ «011 -- Population according to language and the number of foreigners and land area km2 by area in 1980 to 2017». pxnet2.stat.fi. Statistikcentralen. Besøkt 12. september 2018. [død lenke]
  28. ^ «Population structure on 31 December». Statistics Finland. Besøkt 6. april 2019. 
  29. ^ «Finland in Figures – National Accounts». Statistics Finland. Besøkt 26. april 2007. 
  30. ^ «Finland in Figures – Manufacturing». Statistics Finland. Besøkt 26. april 2007. 
  31. ^ IMF Ch IV Report 2014
  32. ^ IMF Ch IV Report 2012
  33. ^ IMF Ch IV Report 2008
  34. ^ Verdensbanken - Data, løpende dollar
  35. ^ Verdensbanken - Data, løpende priser
  36. ^ Verdensbanken - Data, faste 2005-dollar

Eksterne lenker