This page uses content from Wikipedia and is licensed under CC BY-SA.

Arne Næss – Wikipedia

Arne Næss
Arne Næss, 2003 (cropped).jpg
FødtArne Dekke Eide Næss
27. januar 1912[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
SlemdalRediger på Wikidata
Død12. januar 2009[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (96 år)
OsloRediger på Wikidata
Gravlagt Vestre gravlundRediger på Wikidata
Søsken Erling Dekke NæssRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i OsloRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Filosof, professor, fjellklatrer, skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser
6 oppføringer
Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1983), Årets Fjellgeit (2006), Årets Peer Gynt (2004), Norsk sosiologforenings hederspris (1997), kommandør med stjerne av St. Olavs Orden, Svenska Akademiens nordiske pris (1996)Rediger på Wikidata

Arne Dekke Eide Næss (født 27. januar 1912 i Oslo, død 12. januar 2009[5]) var en norsk filosof, som gjennom sine lærebøker i logikk, metodelære og filosofihistorie bidro til å gi filosofien en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden. Han regnes som grunnleggeren av dypøkologien og den såkalte Oslo-skolen.[6] Hans lære blir oftest omtalt som økosofi.

Biografi

Arne Næss avla magistergrad i filosofi, som den yngste noensinne,[7] i 1933, og ble dr.philos. i 1936 med avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten (Erkjennelse og vitenskapelig adferd). Ved ansettelsen som professor var han 27 år gammel. Næss var professor ved Universitetet i Oslo i perioden 1939–1970.

Næss var også kjent som fjellklatrer, og innførte bolteteknikken i Norge. Han stod i spissen for klatreekspedisjoner til Tirich Mir i Pakistan i 1950 og 1964. Næss var også en ivrig bokser helt til slutten av livet.

Dypøkologiens far og grunnlegger ble i 1997 utnevnt til æresmedlem i Miljøpartiet De Grønne, et parti han med sin økosofi og sine åtte dypøkologiske punkter har vært med å forme, ikke bare i Norge, men i land så fjerne som Vanuatu, Tasmania, Taiwan og Chile, for å nevne noen. Arne Næss har innehatt sisteplassen («æresplassen») på partiets Oslo-valgliste til kommunevalg og stortingsvalg i alle år siden partiets grunnleggelse i 1987.

I sin senere tid var han opptatt av å formidle sin filosofi til folket, blant annet i flere bokutgivelser med Inga Bostad.

I 2002 ble Næss tildelt Nordisk råds natur- og miljøpris og i 2004 fikk han Årets Peer Gynt.[8] I 2005 ble han utnevnt til Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for samfunnsnyttig innsats.

Filosofi

Som filosof hørte Næss hjemme i den nypositivistiske tradisjon, som dens talsmann og dens kritiker. Nypositivismen – eller den logiske empirisme – ble først utformet som teoretisk program i mellomkrigstiden av den såkalte «Wienerkretsen», som Næss hadde kontakt med under oppholdet i Wien i midten av 1930-årene. I hans variant fikk nypositivismen dels en vitenskapsfilosofisk og dels en språkfilosofisk utforming.

I doktoravhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten gir Næss en teoretisk begrunnelse for den positivistiske grunntanke om at det kun eksisterer én form for erkjennelse av virkeligheten, nemlig den vitenskapelige, og at det kun finnes én form for vitenskapelighet, nemlig den naturvitenskapelige. All annen form for erkjennelse – tradisjonell filosofi, kunst, religion – forkastes som «metafysikk». I senere skrifter, blant annet Notes on the Foundation of Psychology as a Science (Bemerkninger om psykologien som vitenskap, fra 1948), utdyper Næss denne posisjonen.

Siden 1960-tallet ble han imidlertid mer og mer opptatt av de problematiske sider ved det positivistiske program om «enhetsvitenskap», og i «Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise» (Pluralistiske og possibilistiske trekk ved den vitenskapelige virksomhet, fra 1972) erstattes positivisme med pluralisme. Parolen er ikke lenger «enhetsvitenskap», men «teorimangfold»: Til enhver tid kan og bør det være en rekke konkurrerende og innbyrdes uforenlige vitenskapelige teorier, som alle kan sies å være i overensstemmelse med «virkeligheten». Mens Næss tidligere anså den «objektive», positivistiske vitenskap som et viktig redskap mot utbredelsen av en totalitær politikk, som tenkte med blodet, er denne vitenskap nå blitt en del av den herskende ideologi.

Næss' språkfilosofi – «den empiriske semantikk» – ble lansert i 1938 i undersøkelsen «Truth as Conceived by those who are not Professional Philosophers». Dette var et forsøk på å løse det tradisjonelle filosofiske problem om sannhet ved å undersøke hva folk oppfatter med ordet sannhet. Det språkfilosofiske hovedverk er: Tolkning og presisering (1953), hvis tolknings- og presiseringslære i den populariserte utgaven En del elementære logiske emner i en årrekke var obligatorisk stoff for studenter ved de forberedende prøver i filosofi (senere Examen philosophicum) ved norske universiteter. Næss' empiriske semantikk har dermed hatt stor innflytelse på det intellektuelle tankesett i norsk etterkrigstid.

Næss spilte en avgjørende rolle i etableringen av den nye samfunnsforskningen i Norge etter andre verdenskrig. Blant annet ledet han UNESCO-prosjektet Democracy, Ideology and Objectivity i 1956 og startet og redigerte Inquiry i 1958 – et tverrfaglig tidsskrift for filosofi og samfunnsteori.

Næss markerte seg ved forskjellige anledninger med radikale politiske standpunkter. I 1952 utga han sammen med blant annet Vilhelm Aubert, Harald Ofstad og Arild Haaland Tenk en gang til, et pasifistisk innlegg mot antikommunisme og kaldkrigspropaganda. Han skrev analyser av Gandhis ikke-voldsfilosofi, og siden 1970-årene engasjerte han seg i miljøbevegelsen og organisasjonen Framtiden i våre hender. I denne sammenheng hører hans bok Økologi, samfunn og livsstil (1976) hjemme.

Arne Næss' normer for saklig diskusjon

Arne Næss' seks normer for saklig meningsutveksling har i en årrekke inngått i undervisningen til examen philosophicum og examen facultatum ved norske universiteter.

  1. Unngå tendensiøst utenomsnakk
    Eksempler: Personkarakteristikker, påstander om motpartens motiver, årsaksforklaringer til argument.
  2. Unngå tendensiøse gjengivelser
    Gjengivelsen må være nøytral med tanke på stridsspørsmål.
  3. Unngå tendensiøs flertydighet
    Flertydigheten gjør at argumentet kan tilpasses kritikken.
  4. Unngå tendensiøs bruk av stråmenn
    Dette vil si å tillegge motstanders standpunkt et innhold han ikke står inne for.
  5. Unngå tendensiøse originalfremstillinger
    Informasjon som legges frem, må ikke være usann, ufullstendig, skjev og/eller holde tilbake relevant informasjon.
  6. Unngå tendensiøse tilberedelser av innlegg
    Eksempler: ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.

Personlig

Han var sønn til Christine Dekke (1873–1963) og bankmannen Ragnar Eide Næss (1867–1913). Skipsrederen Erling Dekke Næss (1901–93) var blant hans søsken. Arne Næss var gift tre ganger, 1) 1936–47 med psykolog Else Marie Hertzberg (1911–1987),[9] 2) 1955–79 med psykolog Siri Blom (1927), og 3) i 1990 med filolog Kit-Fai Tsu (1950). Med Else Hertzberg fikk han to sønner, Ragnar Hertzberg Næss (1942), og Arild Hertzberg Næss (1945–1973). Med Siri Næss fikk han en datter, Lotte Næss (1956). Han var dessuten onkel til den avdøde finansmannen Arne Næss jr.

Se Dekke (slekt)

Død

Arne Næss døde 12. januar 2009 etter mange dager i søvn. Den 20. januar 2009 ble han bisatt fra Ris kirke. I bisettelsen kom blant annet daværende statsminister Jens Stoltenberg, Tora Aasland og kronprins Haakon.

Verker

  • Livsviktig [10] (2006)
  • The Selected Works of Arne Naess, Volumes 1-10 (2005)
  • Livsfilosofi: Et personlig bidrag om følelser og fornuft (1998)
  • Life's philosophy: reason and feeling in a deeper world (2002)
  • Inn i filosofi (2002)
  • Mental Håndbak: a series of conversations with Norwegian children between the ages of 7-17 (2002)
  • Opp stupet til Østtoppen av Tirich Mir (1964)
  • Filosofihistorie (2001)
  • Gandhi, Natur och Kultur (2000)
  • Livsfilosofi, Natur och Kultur (2000)
  • Det Frie Mennesket – en innføring i Spinozas filosofi (1999)
  • Hallingskarvet: Det gode, lange livs far (1995)
  • Hvilken verden er den virkelige? (1969)
  • Økologi, samfunn og livsstil (1974)
  • Freedom, Emotion and Self-subsistence (1975)
  • Gandhi and Group Conflict (1974)
  • The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise (1972)
  • Scepticism (1969)
  • Interpretation and Preciseness (1953)
  • Four modern philosophers (1968, norsk og engelsk)
  • Communication and Argument (1966)
  • Symbolic Logic (1961, norsk)
  • Democracy, Ideology and Objectivity (1956)
  • Truth as conceived by those who are not professional philosophers (1938)
  • Arne Naess' publications from 1936-1970
  • Arne Naess' publications from 1974-1985
  • Arne Naess' publications from 1986-1989
  • Arne Næss' Publications from 1990-

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  2. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, [data.bnf.fr]
  3. ^ a b Babelio, 9. okt. 2017, Arne Naess, 70991
  4. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Arne Naess, 44506378
  5. ^ Arne Næss er død Arkivert 22. desember 2010 hos Wayback Machine.
  6. ^ I. Gullvåg: «Arne Næss og Oslo-skolen i norsk filosofi», i Inga Bostad: Filosofi på norsk, bd. 1, 1995
  7. ^ Arne Næss til minne
  8. ^ Årets Peer til Arne Næss sr. NRK 25.05.2004
  9. ^ Hertzbergs leveår er hentet fra gravferdsetaten i Oslo.
  10. ^ Dagbladet: «Livsviktig fra Arne Næss»

Litteratur

  • Truls Gjefsen: Arne Næss: et liv 2011 ISBN 978-82-02-31655-6
  • Svein Sundbø: Arne Næss – en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1936-2007. – Oslo: Nasjonalibibliotekets bibliografier, nr. 10 2007. – 253 s. Bibliografien inneholder også et omfattende biografisk forord.

Eksterne lenker