This page uses content from Wikipedia and is licensed under CC BY-SA.

Arājskommando – Wikipedia

Arājskommando (tysk: Sonderkommando Arajs) var en gruppe latviske militsmenn som samarbeidet med tyske Einsatzgruppe A i Latvia under den andre verdenskrigen. Arājskommando var formelt en reservepolitistyrke.[1]

Arājskommando ble ledet av Viktors Arājs og anses for å ha tatt livet av minst 26 000 sivile i Latvia, i hovedsak jøder, etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen inkludert Baltikum 22. juni 1944. Det var omkring 70 000 jøder i Latvia da tyske styrker tok kontroll over landet.[1] Arājskommando deltok blant annet i massakren i Liepāja i midten av desember 1941. Kommandoen deltok også i drap på flere tusen sivile i Hviterussland under tysk okkupasjon.[1]

Etter at Arājs ble arrestert i 1975 og stilt for retten begynte amerikanske myndigheter å identifisere og rettsforfølge krigsforbrytere fra nazistenes regime bosatt i USA. Office of Special Investigations stilte 13 latviere for retten av disse var syv personer som hadde deltatt i Arājskommandoen. Det var sovjetiske myndigheter som hovedsakelige straffeforfulgte gjerningsmennene. Sovjetisk myndigheter brukte rettssaken politisk og la vekt på antikommunisme som motiv hos gjerningsmennene. Gjerningsmennene lot trolig til en viss grad hat mot Sovjetunionen (som hadde okkupert land et år tidligere) gå ut over jødiske latviere.[1]

Rekruttering

Den nystartede latviske avisen Tēvija («Fedreland») annonserte 4. juli 1941 at medlemmer av Pērkonkrusts («Tordenkors», et antisemittisk og svært nasjonalistisk parti), studenter, offiserer og andre som ville medvirke aktivt til utrensking av «skadelige elementer» fra Latvia kunne registrere seg hos sikkerhetskommandoens hovedkvarter. Arājs ønsket å sette sammen en kommando av radikale nasjonalister fra samfunnets elite som offiserer og studenter, men før kommandoen nådde 1200 mann det meste hadde også bønder og arbeidere blitt rekruttert.[2]

Plavnieks beskriver Pērkonkrusts som en liten fascistisk «hatgruppe» av fanatiske nasjonalister og antikommunister, på det meste hadde de 6000 medlemmer. Pērkonkrusts var også anti-tyske samtidig som de bisto den tyske okkupasjonsmakten. Bakgrunnen var at Latvia i 700 år hadde blitt dominert av en etnisk tysk minoritet og motviljen mot disse var langt sterkere enn motviljen mot jøder og russere. Forestillingen var at selvstendighet for Latvia forutsatte at «utlendinger» måtte fjernes. De tyske nazisten var lite interessert i å samarbeide med Pērkonkrusts og ble til slutt forbudt av okkupasjonsmakten. En Pērkonkrusts-medlemmer sluttet seg til Arājskommandoen.[3]

Arājs ønskete å rekrutterte personer med bakgrunn fra Aizsargi, en paramilitær styrke i et slags heimevern. Aizsargi hadde støttet Kārlis Ulmanis kupp i 1934. Mange av Aizsargi hadde deltatt i uavhengighetskampen etter den russiske revolusjonen og var mål for sovjetisk forfølgelse under mellomspillet i 1940-1941. De var i 1941 litt for gamle til å være soldater. Arājs hadde mer suksess med tidligere militære personer og kommandoens første medlemmer var tidligere militære. En del av disse var bitre over at Latvias militære styrker hadde latt Sovjetunionen okkupere landet uten kamp og deltakelse i kommandoen ble trolig sett som en mulighet til gjenvinne ære og selvrespekt. Noen hadde også blitt tvangsinnrullert i den røde arme og hadde trolig stort behov for å bevise sin lojalitet til den nye okkupanten.[4]

Arājs rekrutterte fra studentforeninger (korporacija) og disse ble etter krigen beskrevet som skjelettet i kommandoen. I mellomkrigstiden hadde slike studentforeninger høy status og var bastioner for borgerskapets elite og nasjonalister. Foreningene ble umiddelbart forbudt av den sovjetiske okkupanten. Arājs var selv medlem av Lettonia, den største og meste prestisjetunge foreningen. Medlemmer av Lettonia utgjorde en god del av kommandoens tidlige rekrutterte medlemmer. Mange ble også rekruttert gjennom Arājs personlige nettverk og en del meldte seg mer på slump fordi de trengte jobb. Etter hvert som kommandoen vokste i størrelse til en profesjonell stående avdeling, ble personer fra alle sosiale lag rekruttert, blant annet industriarbeidere og gårdsarbeidere, og disse utgjorde til slutt flertallet.[5]

Holocaust

Utdypende artikkel: Holocaust i Latvia

Restene av den korale synagogen i Riga.

Til å begynne med herjet kommandoen nokså fritt og bare delvis kontrollert av Einsatzkommando 2 (del av Einsatzgruppe A). Reinhard Heydrich ønsket å involvere lokale i massedrapene for å gi inntrykk av spontane pogromer som skjedde utenfor tysk kontroll. De trengte seg blant annet inn i boliger tilhørende jøder, arresterte menn og plyndret eiendom. I juli og august 1941 utførte Arājskommando såkalt «ville aksjoner» blant annet brenning av synagogene i Riga. Arājs og hans menn satte fyr på den store «korale» synagogen på Gogol-gaten (4. juli 1941) etter ordre fra Einsatzkommando 2. De første aksjonene ble gjennomført lokalt i Riga. Kommandoen etablerte base i et bankbygg på Valdemars-gaten sentralt i Riga, bygget blitt beslaglagt av sovjetiske myndigheter og tilhørte tidligere jødiske latviere. Det var en solid bygning blant annet en kjeller der internerte kunne holdes midlertidig og mye tyder på at kvinnelige fanger ble voldtatt. Fra basen i Valdemars-gaten ble kommandoen sendt på ulike oppdrag som eskortering av tvangsarbeidere, vakthold ved konsentrasjonsleirer (i Salaspils, Jumpravmuiža og Mežaparks), arrestasjoner, beslag av eiendom og massehenrettelser.[6]

Masseskytingene i Biķernieki-skogen var den første store utført av Arājskommandoen. Internerte jøder ble fraktet til skogen med busser eller lastebiler som regel tidlig på dag før andre hadde stått opp. Kjøreturen tok 20-30 minutter fra Riga. Arājs selv sammen med tyske offiserer var på plass i god tid før. Hver runde med henrettelser omfattet 200-300 ofre opp til 1000. Massegravene var klargjort av sovjetiske krigsfanger. Ofrene ble stilt opp i grupper på 10 mens 20 skyttere i to rekker (en stående, en sittende) fyrte av en salve for hver gruppe. Skytterne brukte kraftige militære rifler og i noen tilfeller ble en skytter per offer ansett som tilstrekkelig. Planen var å la ofrene falle ned i graven, men ofte måtte døde eller døende sparkes ned i gropen. Ofrene som sto for tur satt utenfor synsvidde men kunne høre skuddene. Ingen overlevde. Den første måneden skytingen i Biķernieki-skogen pågikk var trolig voksne jødiske menn de eneste ofrene. Skytterne fikk alkohol etter at økten var over.[7]

Referanser

  1. ^ a b c d Eglitis, D. S. (2018). Nazi collaborators on trial during the cold war: Viktors Arājs and the Latvian auxiliary security police. Journal of Baltic Studies, 49(2): 271-273.
  2. ^ Plavnieks (2018), s. 30-31.
  3. ^ Plavnieks (2018), s. 32-33.
  4. ^ Plavnieks (2018), s. 33-35.
  5. ^ Plavnieks (2018), s. 36-38.
  6. ^ Plavnieks (2018), s. 39-40.
  7. ^ Plavnieks (2018), s. 40-41.

Litteratur