This page uses content from Wikipedia and is licensed under CC BY-SA.

Alexander Kielland – Wikipedia

Alexander Kielland
Alexander Kielland by Emil Hohlenberg (cropped).jpg
FødtAlexander Lange Kielland
18. februar 1849[1][2][3][4]
Stavanger[5]
Død6. april 1906[1][2][3][4] (57 år)
Bergen[6]
Far Jens Zetlitz Kielland
Søsken Kitty Kielland, Jacob Kielland, Tycho Kielland
Barn Beate Kielland, Jens Zetlitz Kielland
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Forfatter
Nasjonalitet Norge
PeriodeSlutten av 1800-tallet
SjangerNovelletter, romaner, skuespill
BevegelseRealismen
DebutNovelletter (1879)
Debuterte1879
Aktive år1879
Wikisource Forfatterens side på Wikikilden

Alexander Lange Kielland (opprinnelig Kjelland) (født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) var en norsk prosaforfatter. Han skrev avisartikler, noveller og romaner, noen skuespill, og han er kjent som en brevkunstner. Hovedtyngden av hans skjønnlitterære forfatterskap var på 1880-tallet og tilhører realismen. Kielland hadde sans for vidd, ironi og satire.

Blant romanene er det især tre som utmerker seg, Garman & Worse, Gift og Skipper Worse.[trenger referanse]

Handlingen i romanene er stort sett lagt til Stavanger og omegn med gjenkjennelige natur og miljøskildringer. Kielland benyttet sine litterære verk for kritikk av kirke og skole, og av borgerskapets utnyttelse av arbeiderne. Som Venstre-mann var han sterkt provosert av klasseskiller, sosial nød og kvinneundertrykkelse. Kielland hadde stor tro på kvinners evner og styrke.

Kielland ble inspirert av Camilla Collett, Charles Darwin, John Stuart Mill, Georg Brandes og Søren Kierkegaard.[trenger referanse]

Kielland var jevngammel med Arne Garborg og den yngste av de forfatterne som Gyldendal forlag valgte å lansere som de fire store innen norsk litteratur. De andre tre er Ibsen, Bjørnson og Lie.


Biografi

Vitnemål fra examen artium for Alexander Lange Kjelland fra 1867. Vitnemålet finnes i Kiellandarkivet ved Statsarkivet i Stavanger.

Alexander Kielland ble født inn i en av de eldste handelsfamiliene i Stavanger 18. februar 1849. Hans far hadde religiøse interesser og ønsket å gi sønnen del i andre verdier enn kun penger. Søsteren Dagmar var gift med litteraturhistoriker Olaf Skavlan.

Som gutt begynte Kielland på Stavanger katedralskole, men mistrivdes. Han tok examen artium i 1867, hvor han oppnådde middels gode karakterer, med blant annen "godt" i "Udarbeidelse i Modersmaalet".[7] Han skulle senere, i boka Gift , ta et oppgjør med skolen og dens undervisningsmetoder.

I oppveksten brukte han fritiden på å tegne og spille fløyte. Dertil var han en ivrig fluefisker. Like før han fylte 13 år døde moren, og faren ble sammen med en kvinne med haugianerbakgrunn. Hun oppdro sine stebarn svært strengt.

Etter fullført skolegang studerte han jus i Kristiania – ikke fordi studiet interesserte ham spesielt, men fordi det var det korteste.

Han kjøpte Malde teglverk på Madla som han drev fram til 1881. Mens han drev teglverket, leste han mye. Ikke bare jus, men også radikale tenkere og filosofer. Noe som skulle vise seg å komme diktergjerningen til gode.

Kjærlighetsforviklinger

I 1866, da Kielland var 17 år gammel, forlovet han seg med den ett år yngre Beate Ramsland, datter av en haugianer. 14. oktober 1872 fødte bondedatteren Bertha Elisabeth Aarre fra Jæren en sønn som Kielland var far til. Hun var da 25 år gammel og han to år yngre. Men Kielland brøt ikke forlovelsen med Beate. Det ble den gang regnet som en større skandale å bryte en forlovelse med en av borgerskapets døtre enn å få et uekte barn med en bondedatter. Samme år som Aarre fødte sin sønn, giftet Kielland seg med Beate.

Aarre og Kielland hadde kjent hverandre fra oppveksten. Det plaget Kielland resten av livet at han hadde sveket henne, og han beholdt en viss kontakt med henne til hun døde. Hun giftet seg i 1885, og fikk ett barn i dette ekteskapet.[trenger referanse]

Ekteskapet mellom Kielland og Beate Ramsland utviklet seg negativt. Beate ble syk og reiste på flere kuropphold i utlandet, mens Kielland tok seg av hjem og barn. Pengene strakk aldri til for parets høye forbruk. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson skrev Kielland: «Det hadde kanskje ennå vært en stump liv for meg, om jeg hadde sluppet lettere fra ekteskapet». Han fikk alkoholproblemer, og meldte seg inn i en avholdslosje, men det hjalp ham lite.[8] Han skyldte ofte penger, og selv om han stadig mottok penger som forskudd fra sitt forlag Gyldendal, var han konkurs da han døde.[trenger referanse]

Diktergasje

I 1878 dro Kielland til Frankrike, der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en forlegger. Kielland debuterte med skuespillet Paa Hjemvejen (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine.

Ved debuten fremstod han som venstreorientert og radikal.

I årene 1881 til 1883 bodde Kielland i Danmark, der han fikk sterke inntrykk av Georg Brandes.[trenger referanse] Etter hjemkomsten til Norge brevvekslet han med Brandes.

Da Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å skaffe ham en diktergasje fra Stortinget i 1885, ble forslaget avslått med den begrunnelse at Kielland gjennom sin skriving og dikting var en fare for ro og orden.[trenger referanse]

Politiker, redaktør, borgermester og amtmann

Alexander Kielland

Da stemoren døde sommeren 1887, ønsket han å flytte tilbake til barndomshjemmet ved Breiavannet...?[trenger referanse]

Venstre

Den siste boken han utgav før han dro hjem fra Frankrike, var Sankt Hans Fest. Den var et angrep på Lars Oftedal og hans tilhengere, omtalt som «kaninene». Mange følte seg truffet, og da Kielland ved hjemkomsten sommeren 1888 bekjentgjorde at han ville stille som stortingsmann for Venstre, fikk han i klartekst vite at en stortingsplass for Stavanger var utenfor rekkevidde.

Redaktør

Kielland aspirerte til å bli redaktør, og skrev til Bjørnson: «Et blad i min hånd ville være en svøpe for byen og en fornøyelse for landet».[trenger referanse]

I 1889 og 1890 jobbet Kielland som redaktør for Stavanger Avis. Han skrev mye i avisen, men hadde få allierte og følte seg mer og mer "hudløs".[trenger referanse] Han skrev i et brev: «Du vet man blir iakttatt av så mange onde øyne, som lurer på de skuffede miner».[9]

Stor betydning fikk hans artikler om Den kombinerte innretning, som ble nedlagt etter at han hadde beskrevet forholdene. Det var en kombinert tvangsarbeidsanstalt og sykehus. Kombinasjonen av sykehus, sosialhjelp og straff på ett og samme sted fungerte en stund – men ikke svært lenge. Etter hvert som årene gikk ble det klart for mange at den hadde mange uheldige sider. Uro, mistrivsel, vanstell, og det som kanskje verre var ble i økende grad knyttet til anlegget. Sterk kritikk over forholdene på innretningen fra Aleksander Kielland framskyndet nedleggelsen. I en serie artikler i 1889 hudflettet han institusjonen og dens virksomhet. Sykehuset kom i vanry, og ble til sist en skam for byens innbyggere og myndigheter.

Borgermester

To år senere (1891 eller 1892?) ble han borgermester i Stavanger.[trenger referanse] Det var regjeringen som utnevnte landets borgermestere, ellers hadde han neppe oppnådd å bli borgermester i hjembyen.[trenger referanse] Han var en samvittighetsfull embetsmann, men skammet seg over å tilhøre embetsstanden, som han hadde skjelt ut så grundig.[trenger referanse]

Amtmann

I 1902 ble han amtmann i Romsdals amt. Natt til 23. januar 1904, hadde han akkurat lagt ut på en fem-ukers ferie på kontinentet med sin forlegger Hegel, da han fikk vite at det var brutt ut bybrann i Ålesund. Han snudde, og neste morgen 24. januar klokka sju stilte han i sydvest og oljehyre på gata i Ålesund, og var med å organisere krisehjelpen på en forbilledlig måte.[trenger referanse] Senere skrev han til venner at de 14 dagene[trenger referanse] brannen sto på, hadde vært «ja, jeg tør jo ikke si festtid – men akkurat noe for meg".[trenger referanse]

Vervene som borgermester og amtmann ble en økonomisk redning for Kielland. Etter at han ble borgermester skrev han ikke mer skjønnlitteratur.[trenger referanse]

Forfatterskapet

Alexander Kielland-statuen på Torget i Stavanger, avduket på 6. mai 1928. Den er laget av Magnus Vigrestad.

Avisartikler

En lang rekke artikler i Stavanger avis, der han var redaktør i 1889-1890.[10]

Noveller

Romaner

Skuespill

  • Paa Hjemvejen, 1878
  • Hans Majestæts Foged, 1880
  • Det hele er Ingenting, 1880
  • Tre par, 1886
  • Bettys Formynder, 1887
  • Professoren, 1888

Essays

  • Forsvarssagen, 1890
  • Mennesker og Dyr, 1891
  • Omkring Napoleon, 1905

Brev

  • Brev 1869-1906, fire bind, 1978-1981

Kiellands død

Kielland hadde vært sterkt overvektig fra 30-årsalderen av, og da Amalie Skram traff ham første gang, slo hun hendene sammen og utbrøt: «Nei, for en fet, glad laps!».[11] Hans overvekt og hang til alkohol forverret symptomene ved søvnapné som påførte ham pusteproblemer om natten. Siden han trivdes bedre i Bergen enn i Stavanger, bad han jevnlig Claus Hanssen, som var en venn av ham, om å bli innlagt ved Bergen hospital der Hanssen var overlege. Kielland var nært knyttet til den unge sykepleiersken Camilla Struwe, utdannet fra Edinburgh; han ba sin forlegger sende henne Kierkegaards samlede verker. Han ba alltid om at frk Struwe matte være til stede når han var innlagt på sykehuset, da han trengte hennes «redselsregimente». Han kalte henne «overdokkmesteren» fordi han i hennes varetekt var som et skip i tørrdokk. Siste kvelden han levde, var det Struwe som så til ham i 11-tiden og noterte: «Kort tid efter hørtes han snorke meget sterkt», utpå natten rapporterte hun at alt var rolig, men om morgenen var det slutt.[12] Alexander Kielland døde i Bergen 6. april 1906, bare 57 år gammel.

Arven og minnet etter Kielland

Kielland-skulpturen i Molde. Skulpturen er laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer, og ble avduket i 1907.

Edvard Beyer mente at «Kiellands viktigste bidrag til norsk litteratur er romanene. Det er en fargerik rekke av enkeltverk, men de fleste av dem er også deler av et større hele, en stor romanserie – vår første – om dikterens egen by i vekst og forandring gjennom et halvt hundre år.»[13]

På Torget i Stavanger er det en statue som ble avduket på 6. mai 1928. Statuen er laget av Magnus Vigrestad.

I Molde er det en Kielland-skulptur laget av den danske billedhuggeren Peder Severin Krøyer. Den ble avduket i 1907.

På Kiellands 170-årsdag 18. februar 2019 åpnet Kiellandsenteret[14] i 1. og 4. etasje på Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. Senteret har som mål å "dyrke litteratur, lesing og skriving, og være en møteplass for debatt og meningsutveksling". Senteret er en integrert del av Sølvberget, og ledes av Stine Honoré.

Noter og referanser

En murstein (teglstein) fra Alexander Kiellands teglverk på Madla. Han drev verket i perioden 1872-1881. Han brukte på denne tiden skrivemåten Kjelland.
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Alexander Lange Kielland, biography/Alexander-Lange-Kielland
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  3. ^ a b Internet Speculative Fiction Database, 9. okt. 2017, Alexander L. Kielland, 18408
  4. ^ a b SNAC, 9. okt. 2017, Alexander Kielland, w6v51h6k
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 13. des. 2014
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, 31. des. 2014
  7. ^ Vitnemål fra examen artium for Alexander Lange Kielland fra 1867. Originalen er i Statsarkivet i Stavanger, Privatarkiv 11, boks 13.
  8. ^ Han ble observert på Grand, der han skålte med seg selv; han ble også observert da han snek seg ut i Grands bakgård etter inntak av en svær middag, kastet alt opp igjen – og deretter gikk inn og bestilte mer mat og vin. TRENGER KILDE!
  9. ^ Kielland, Alexander L. (1981). Brev 1869-1906. Oslo: Gyldendal. s. 57. ISBN 8205104565. 
  10. ^ Alexander Lange Kielland: ”En svøbe for byen… Artikler fra Stavanger Avis 1889”, redigert av Einar O. Risa, Universitetsforlaget, 1983.
  11. ^ Riis, Johan (1973). Alexander L. Kielland. [Oslo]: Cappelen. s. 105. ISBN 8202028876. 
  12. ^ Riis, Johan (1973). Alexander L. Kielland. [Oslo]: Cappelen. s. 217. ISBN 8202028876. 
  13. ^ Edvard Beyer i Norges litteraturhistorie b. 3 s. 482
  14. ^ Stine Honoré (22. januar 2019). «Dette er Kiellandsenteret på Sølvberget». Besøkt 4. april 2019. 

Eksterne lenker

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Alexander Kielland – originaltekster av og om forfatteren